Direkte importert fra Norsk Legemiddelhåndbok, fra gruppeomtale om Tioamidtyreostatika:
Karbimazol og propyltiouracil tilhører gruppen tioamider. De hemmer syntesen av tyreoideahormoner og fører til en gradvis reduksjon i serumkonsentrasjonen av T4 og T3. De kalles også for tyreostatika. Midlene virker intra- og ekstratyreoidalt.
1. Intratyreoidale virkninger: Både karbimazol og propyltiouracil virker ved å konkurrere med jodid om binding til tyreoperoksidasen, som er nøkkelenzymet i biosyntesen av tyreoideahormonene. Det fører til redusert jodering av tyreoglobulin og følgelig til redusert hormonsyntese. Ingen av midlene har direkte effekt på hormonsekresjonen. Det er et stort lager av hormoner i kolloidet og folliklene, og det tar derfor tid (1–3 uker) før hormonkonsentrasjonen i plasma synker. Pasientene er gjerne eutyreote etter 3–8 ukers behandling, alt etter størrelsen på dosen.
2. Ekstratyreoidale virkninger: Propyltiouracil hemmer perifer omdannelse av T4 til det mer aktive T3. Dette har vanligvis ingen praktisk betydning, men grunnen til at propyltiouracil ofte foretrekkes i behandlingen ved tyreotoksisk krise. Karbimazol har ikke denne effekten. Tioamidene har muligens også immunsupprimerende effekt, men den kliniske betydningen av dette er uavklart.
Tioamidene bindes intratyreoidalt. Det forklarer at den biologiske virkningen er lengre enn det plasmahalveringstiden skulle tilsi. Karbimazol virker lengst. Propyltiouracil sirkulerer proteinbundet, mens karbimazol sirkulerer i fri form. Proteinbindingen gjør at propyltiouracil i mindre grad enn karbimazol passerer placenta og i liten grad kommer over i morsmelken. Derfor har propyltiouracil vært anbefalt til behandling av hypertyreose under graviditet (spesielt i første trimester) og amming. Fordelene med bruk av propyltiouracil som første legemiddel under graviditet trekkes nå mer i tvil. Bakgrunnen er at man ved mer systematiske studier har funnet flere tilfeller av hepatitt, dels alvorlige med leversvikt. Propyltiouracil anbefales nå bare i første trimester, mens karbimazole i lavdose anbefales i andre og tredje trimester og under amming.
I en studie av 7 barn og ungdom med ukjente doser fra 1988 [Hoffman 1988]: (1)
T½ = 1,47 timer (med hypertyroidisme) og 1,53 timer (med eutyroid status), ikke signifikant forskjellig.
Ikke vurdert.
Hyperthyroidisme hvis alternativ ikke er mulig |
---|
|
GFR ≥10 ml/min/1,73 m2: Dosejustering er ikke nødvendig.
GFR <10 ml/min/1,73 m2: Ingen generelle anbefalinger kan gis.
Bruk av propylthiouracil kan føre til leverskade og akutt leversvikt, som kan være dødelig. Overvåkning av leverfunksjonen og symptomer på leverskade er nødvendig, spesielt i de første 6 månedene etter behandlingsstart.
Direkte importert fra Norsk Legemiddelhåndbok, fra gruppeomtale om Tioamidtyreostatika:
1. Lette bivirkninger opptrer hos 1–5 % av pasientene. De vanligste er utslett, leddsmerter og feber. Behandlingen må da avbrytes. Forbigående, ufarlig leukopeni sees hos en del pasienter og er ikke grunn til å stoppe behandlingen. En del pasienter kan ha lett leukopeni allerede før behandling med tyreostatika grunnet hypertyreosen. Kvalme og magesmerter om tabletten tas på tom mage.
2. Alvorlige bivirkninger er sjeldne (0,2–0,5 %). Mest fryktet er agranulocytose som gjerne opptrer i løpet av de første 3–6 behandlingsukene, men kan komme når som helst. Den er oftest reversibel ved hurtig seponering. Behandling med høye doser glukokortikoider kan være effektiv. Pasient med agranulocytose bør straks seponere tyreostatikabehandlingen og samtidig henvises til spesialist. Andre alvorlige bivirkninger er trombocytopeni, hepatitt (spesielt ved propyltiouracilbehandling), ev. med leversvikt. Polyartritt, vaskulitt og lupuslignende syndrom er rapportert etter langvarig behandling med propyltiouracil.
Selv om ett av midlene gir bivirkninger, behøver ikke det andre gi det. Ved lette bivirkninger kan et annet tyreostatikum prøves. Ved alvorlige bivirkninger bør pasienten få annen behandling (radiojodbehandling eller thyreoideakirurgi).
Direkte importert fra Norsk Legemiddelhåndbok, fra gruppeomtale om Tioamidtyreostatika:
Retrosternalt struma. Tyreostatika kan imidlertid brukes preoperativt.
Grunnet den økte risikoen for alvorlig og dødelig leverskade, skal preparatet ikke brukes til barn med mindre annen behandling ikke er mulig eller ikke tolereres (dette gjelder også for voksne, men effekten er mer fremhevet hos barn). Hovedsakelig observert ved doser på 300 mg/døgn og oppover, men i enkelte tilfeller allerede ved bare 50 mg/døgn.
Direkte importert fra Norsk Legemiddelhåndbok, fra gruppeomtale om Tioamidtyreostatika:
Pasientene informeres om risiko for infeksjon ved beinmargsdepresjon (feber, sår hals) og leversykdom. Det skal også informeres om fare for å utvikle hypotyreose under behandling, og viktigheten av å kontrollere tyreoideaprøver og justere tyreostatikadosen.
Seponering: Hos pasienter med Graves' sykdom er det vanlig å forsøke seponering etter 1–2 års behandling. Dersom verdiene for TSH-reseptorstimulerende antistoffer (TRAS / TSI) fortsatt er høye, eller pasienten fremdeles har stort struma, er residivrisikoen stor. Fravær av TRAS ved seponering er imidlertid ingen garanti mot residiv. Vedvarende remisjon inntrer hos 30–60 %. Ved residiv bør alternativ behandling overveies, men gjentatt tyreostatika behandling, ev. langtidsbehandling kan også være aktuelt hos enkelte.
Informasjon til pasienten: Feber og sår hals kan være tegn på beinmargsdepresjon. Pasienten bør ved mistanke raskt kontakte legen sin og få tatt relevante prøver (hvite blodlegemer med differensialtelling og CRP). Informasjon om dette bør gis både muntlig og skriftlig til pasienten ved behandlingens start.
Det må også informeres om viktigheten av regelmessige kontroller av tyreoideastoffskiftet og risiko for utvikling av hypotyreose under behandlingen.
Utvalg av legemidler med samme ATC-kode (ned til fjerde nivå). Indikasjoner/ bruksområder er ikke nødvendigvis like, og oversikten kan derfor IKKE anses som en bytteliste.