Direkte importert fra Norsk Legemiddelhåndbok, fra gruppeomtale om Slyngediuretika:
Legemidler med raskt innsettende, kraftig og kortvarig diuretisk virkning. Virker ved å hemme kotransportøren som er ansvarlig for reabsorpsjonen av natrium, kalium og klorid i den oppadstigende del av Henles sløyfe. Dette gir også økt utskillelse av kalsium og magnesium. Slyngediuretika gir relativt raskt en venedilatasjon som reduserer venøs tilbakestrøm til hjertet, dvs. reduserer preload og dermed hjertets fylning og arbeid. Den diuretiske virkningen er langt kraftigere enn tiazidenes, og effekten reduseres i mindre grad av nedsatt nyrefunksjon, selv om det da kreves større doser for å oppnå tilsiktet diurese. Det er god korrelasjon mellom dose og effekt. I motsetning til tiazidene øker slyngediuretika kalsiumutskillelsen. Gir hypoton urin i motsetning til tiazider. Den gunstige effekten av slyngediuretika ved lungeødem skyldes først venedilatasjon med reduksjon av fylningstrykk i hjertet, dernest den diuretiske effekten. Bumetanid kan ha en bedre effekt enn furosemid ved kreatinin > 300 μmol/l. Ved refraktære ødemer hos pasienter med nyre og/eller hjertesvikt kan bumetanid være mer effektivt, antagelig på grunn av bedre biotilgjengelighet etter peroral administrasjon. Slyngediuretika vil, særlig i høye doser, stimulere renin-angiotensin-systemet, og bruk ved hjertesvikt bør derfor alltid kombineres med ACE-hemmer eller angiotensin II-reseptorantagonist.
Etter en enkel intravenøs dose på 0,91-1 mg/kg til premature (26-36 uker GA, 1-69 dager PNA) og nyfødte født til termin, ble følgende gjennomsnittlige (gjennomsnittlig range eller ± SE) farmakokinetiske parametere funnet (Peterson et al. 1980, Vert et al. 1982):
Preamture (26-36 uker GA, 1-69 dager PNA): |
Nyfødt | |
Antall | 22 | 7 |
Cmax (mg/L) | 4,9 ± 0,5 (dose: 1 mg/kg) | - |
t1/2 (time) | 19.9-26.8 | 13,4 ± 3,3 |
Cl (ml/kg/time) | 6,9-10,6 | 11,8 ± 3,5 |
Vd (L/kg) | 0,20-0,24 | 0,52 ± 0,16 |
Ikke vurdert.
Frusol 10 mg/ml mikstur, uregistrert preparat og krever godkjenningsfritak. For mer informasjon: se miksturlisten.
Væskeretensjon og ødem. |
---|
|
Hypertensjon |
---|
Dosejustering ved nedsatt nyrefunksjon:
Sterkt økt diurese kan føre til reversibel nedsatt nyrefunksjon. Tilstrekkelig hydrering er nødvendig.
Intermitterende hemodialyse, kontinuerlig venovenøs hemodialyse, hemo(dia)filtrasjon og peritonealdialyse: Start på normal dose, og øk dosen om nødvendig i henhold til effekt.
Hørselsskade (ved langvarig bruk), hypokalemi, hypomagnesemi. Spesielt hos barn kan dehydrering føre til tromboemboliske prosesser eller kollaps.
Nefrokalsinose og nyrestein har blitt rapportert hos premature spedbarn.
Direkte importert fra Norsk Legemiddelhåndbok, fra gruppeomtale om Slyngediuretika:
Hypokalemi, hypokloremi, hypomagnesemi og hypokalsemi. Elektrolyttforstyrrelsene kan gi alvorlig ventrikulær arytmi og plutselig død. Hyppigheten tiltar ved økende dose. Retensjon av urinsyre. Nedsatt glukosetoleranse (sjelden) som synes å være relatert til hypokalemi. Allergiske hudreaksjoner, vaskulitt, trombocytopeni. Gastrointestinalt besvær. Hypokalemi, hypomagnesemi og hypokloremi kan motvirkes ved å bruke lav dose og ved kombinasjon med amilorid, aldosteronantagonist, ACE hemmer eller angiotensin II reseptorantagonist. Kaliumtilskudd er lite effektivt. Metabolsk alkalose, som synes å være assosiert med hypokalemi og dehydrering. Blodtrykksfall, ev. sirkulasjonskollaps kan sees ved intravenøs injeksjon av slyngediuretika, spesielt hos dehydrerte pasienter. Hyponatremi med salttapsyndrom (dilution og depletion syndrom) forekommer ved langvarig bruk og store doser av slyngediuretika og/eller tiazider, kombinert med kalium , magnesiumsparende diuretika. Diuretikaindusert hypovolemi er en alvorlig bivirkning, særlig hos eldre, og kan forverre/utløse nyresvikt. Mange har hypovolemi kombinert med perifere ødemer. Økning av serum-triglyserider og lett økning av LDL og totalkolesterol kan sees hos enkelte pasienter, særlig ved vektøkning. Den kliniske betydningen er usikker. Øresus og hørselsnedsettelse kan sees ved høye plasmakonsentrasjoner, særlig hos pasienter med redusert nyrefunksjon som behandles med intravenøs infusjon av høye doser. Problemet ser ut til å være noe mindre ved bruk av bumetanid enn furosemid.
Direkte importert fra Norsk Legemiddelhåndbok, fra gruppeomtale om Slyngediuretika:
Alvorlig leversvikt. Anuri ved nyresvikt. Hypovolemi.
Det anbefales å bruke lav dose furosemid i starten av behandlingen hos barn for å forhindre plutselig diurese som kan gi hypovolemi med sirkulasjonssvikt. Kombiner med spironolakton ved hypokalemi. Furosemid skal ikke brukes som vedlikeholdsbehandling for nyfødte (hyperkalsiuri) med mindre det foreligger en kardiologisk indikasjon. Hos nyfødte som er blitt behandlet med furosemid over lenger tid ble det funnet osteoklastisk benskade, antakelig som et resultat av økt kalsiumutskillelse med påfølgende hyperparatyreoidisme.
Vis forsiktighet ved arytmi, bruk av digoksin eller kortikosteroider.
Hos premature spedbarn med lungesvikt, øker furosemid risikoen for at ductus arteriosus Botalli forblir åpen hvis legemiddelet administreres i de første ukene etter fødselen. Hos premature spedbarn kan nefrokalsinose og dannelse av nyrestein oppstå. Monitorer nyrefunksjonen og utfør ultralyd av nyrene.
Direkte importert fra Norsk Legemiddelhåndbok, fra gruppeomtale om Slyngediuretika:
Hypokalemi, hyponatremi. Hypovolemi. Alvorlig leversvikt (nedsetter ammoniakkutskillelsen). Tidligere urinsyregikt eller forhøyet serum-urinsyre (> 500–600 μmol/l). Tillegg av allopurinol overveies.
Utvalg av legemidler med samme ATC-kode (ned til fjerde nivå). Indikasjoner/ bruksområder er ikke nødvendigvis like, og oversikten kan derfor IKKE anses som en bytteliste.
Sulfonamider, usammensatte preparater | ||
---|---|---|
Bumetanide teva, Burinex
|
C03CA02 |