Følgende informasjon er hentet fra Norsk Legemiddelhåndbok:
Fra gruppeomtale om aminoglykosider:
Aminoglykosider har en rask og bredspektret baktericid effekt på aerobe bakterier, men er også blant de mest toksiske antibiotika. Aminoglykosidene hemmer bakterienes proteinsyntese, og de har i tillegg en destabiliserende virkning på yttermembranen hos gramnegative bakterier. Bakteriedrapet er konsentrasjonsavhengig slik at høy dosering gir økt behandlingseffekt, men dette må veies mot faren for bivirkninger og et forholdsvist smalt terapeutisk vindu. Høye konsentrasjoner av aminoglykosider finnes bare i renale cortex og i det indre øret. Dette kan forklare risikoen for nefro- og ototoksisitet. Ved klinisk bruk anbefales måling av serumkonsentrasjoner for å optimalisere behandlingen og unngå bivirkninger. Aminoglykosidene elimineres via nyrene med liten effekt på tarmfloraen, og dette fører til at midlene har en relativt liten økoskygge (se L1.1 Bivirkninger). Resistens mot aminoglykosider (inkludert kryssresistens) er vanlig i mange land, men i Skandinavia er dette foreløpig lite utbredt bortsett fra hos enterokokker.
Antibakterielt spektrum aminoglykosider: De ulike aminoglykosidene har noe forskjellig antibakterielt spektrum, og dermed får de noe forskjellige anvendelsområder.
Gentamicin og tobramycin virker mot stafylokokker, inkludert de fleste betalaktamaseproduserende og meticillinresistente stammer (se L1.2.2.1 Egenskaper), og vanligvis også mot gramnegative intestinale stavbakterier. Tobramycin virker noe bedre mot Pseudomonas aeruginosa enn gentamicin. Streptokokker, pneumokokker og enterokokker er lite følsomme for aminoglykosider, men aktiviteten kan potenseres av penicillin eller andre antibiotika som virker på celleveggen. Ved høygradig gentamicinresistens (MIC > 128 mg/l) oppnås ingen synergi med celleveggsaktive antibiotika (penicilliner og glykopeptider). Anaerobe bakterier er alltid resistente.
Streptomycin har god virkning mot mykobakterier og brukes mest til behandling av tuberkulose. Kan i noen tilfeller være aktuelt ved kombinasjonsbehandling av endokarditt.
Neomycin virker på en lang rekke grampositive og gramnegative bakterier, men kan bare anvendes lokalt.
Spektinomycin er et aminocyklitol med effekt tilsvarende aminoglykosider. I Norge anvendes det kun mot gonokokker som er resistente mot andre antibiotika.
Tobramycin utskilles nesten utelukkende via nyrene ved glomerulær filtrasjon (SmPC Gernebcin)
Halveringstiden hos nyfødte (særlig premature spedbarn) er forlenget grunnet større distribusjonsvolum og lavere clearance av tobramycin i denne aldersgruppen. Gjennomsnittlig halveringstid i de ulike aldersgruppene er som følger:
Andre farmakokinetiske parametere:
Gestasjonsalder (uker) | N | Kroppsvekt (gram) | Dose | Cl (ml/min/kg) | Vd (L/kg) |
28±2 | 8 | 805±105 | 2,5 mg/kg/18 timer eller 3 mg/kg én gang om dagen | 0,69±0,10 | 0,59±0,01 |
29-31 | 6 | 1000-1300 | 2,5 mg/kg hver 12. eller 18. time | 0,72-1,19 | 0,74-0,94 |
? | 8 | 3470±380 | 5 mg/kg |(IM) | 4,9±2,5 ml/min | 0,49±2,5 |
ECMO:
Hos nyfødte som behandles med ECMO er farmakokinetikken for gentamicin godt studert [Buck 2003, Moffett 2018]. Kun én studie har undersøkt tobramycin under ECMO behandling og da i en dyremodell [Moller 1992]. Vd øker (fra 0,3 L/kg til 0,5 L/kg) og t1/2 forlenges (fra 1,8 t til 2,7 timer). Disse funnene er i tråd med dataene for gentamicin.
Inhalasjon:
Studien til Geller et al. viste at barn eldre enn 6 år hadde en serumkonsentrasjon på ca 0,95 mikrogram/ml 1 time etter inhalasjon av en enkeltdose på 300 mg. Etter 20 ukers behandling var median serumkonsentrasjonen av tobramycin 1,05 mikrogram/ml 1 time etter dosering. Biotilgjengeligheten var omtrent 11,7%.
Hos barn <6 år var serumkonsentrasjonen ca. 0,6 mikrogram/ml 1 time etter inhalasjon av 300 mg tobramycin (Rosenfeld et al.).
Eliminasjon: Via urin (systemisk absorbert tobramycin), og sannsynligvis via sputum (slim fra lungene) som blir hostet opp (ikke-absorbert tobramycin).
Ikke vurdert.
Ingen informasjon er tilgjengelig.
Ingen informasjon er tilgjengelig.
Sepsis og alvorlig infeksjoner |
---|
|
Infeksjoner ved cystisk fibrose |
---|
|
Pulmonale Pseudomonas-infeksjoner hos ikke-CF-pasienter |
---|
|
Dosejustering ved nedsatt nyrefunksjon:
Intravenøs administrasjon:
Nyretoksisitet og ototoksisitet, svimmelhet, muskelsvakhet eller hypoventilasjon grunnet sykdom knyttet til nevromuskulær overføring, hodepine, kvalme, oppkast.
Inhalasjon:
Stemmeforandring, heshet, tinnitus, bronkospasme, økt hoste, økt sputum, misfarging av sputum, dyspné, faryngitt. Nyretoksisitet og ototoksisitet (tap av høye toner), spesielt hos små barn [Guy 2010].
Hos barn < 13 år er inhalasjon av inhalasjonspulver oftere forbundet med hoste enn ved bruk av inhalasjonsvæske til nebulisator. Hoste har ikke vært assosiert med bronkospasme (Preparatomtale (SPC)).
Følgende informasjon er hentet fra Norsk Legemiddelhåndbok:
Fra gruppeomtale om aminoglykosider:
Vanlige: Kløe og utslett. Proteinuri, stigning i serum-kreatinin og urea. Vestibularispåvirkning med kvalme, svimmelhet og balanseforstyrrelser.
Potensielt alvorlige: Konsentrasjonsrelatert skade av nyretubuli, vestibularisapparatet og hørselen. Nefrotoksisitet forekommer hyppig, men er som oftest reversibel. I sjeldne tilfeller er nyretoksisitet manifest først etter avsluttet behandling. Et Fanconilignende syndrom (proksimal renal tubulær dysfunksjon) kan også forekomme. Ototoksisiteten (vestibularis, hørsel) er vanligvis irreversibel, men forekommer sjeldnere. Nevromuskulær blokade- og perifer nevropati er ikke så vanlig og sees først og fremst hos pasienter med underliggende risiko. Mest potent er neomycin og streptomycin. Anemi, levkopeni, trombocytopeni og akutt forvirringstilstand forekommer sjelden. Svært sjelden alvorlige hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Det må påregnes full kryssallergi innen gruppen. Aminoglykosider kan gi hypomagnesemi, særlig hos eldre. Injeksjonsvæsken kan inneholde sulfitt, forsiktighet hos astmatikere pga. økt risiko for sulfittintoleranse som kan gi hypersensitivitetsreaksjoner hos enkelte.
Tobramycin til inhalasjon: Bronkospasme er den hyppigste bivirkningen; første dose skal alltid gis under oppsyn. Ved tegn på bronkospasme gis bronkodilaterende behandling.
Følgende informasjon er hentet fra Norsk Legemiddelhåndbok:
Fra gruppeomtale om aminoglykosider:
Sterkt nedsatt nyrefunksjon, nylig behandling med aminoglykosider eller cisplatin.
Intravenøs administrasjon:
Serumkonsentrasjonsmålinger: Dosering skal bestemmes ut fra serumkonsentrasjonsmålinger.
Ved hemodialyse anbefales det, om praktisk mulig, at toppkonsentrasjon måles før og etter dialyse for å fastslå clearance under dialyse.
Serumkonsentrasjonsmåling tas:
- ukentlig ved uendret nyrefunksjon
- minst to ganger ukentlig ved endring i nyrefunksjon, intensivpasienter, septiske pasienter, dialyse-pasienter og nyfødte.
ECMO: Utvis forsiktighet med pediatriske pasienter på ECMO-behandling: farmakokinetikken for aminoglykosider kan ha endret seg [Moller 1992, Buck 2003, Moffett 2018].
Nefro- og nevrotoksisitet: Vanlig behandlingsvarighet er 7 – 10 dager. Langtidsbehandling kan være nødvendig ved refraktære eller kompliserte infeksjoner. Dersom behandlingen varer mer enn 10 dager er det større sannsynlighet for at det oppstår nefro- og nevrotoksisitet, og pasientens nyre-, hørsels- og vestibulærfunksjon bør derfor overvåkes. Vanligvis er risiko for nefrotoksisitet lavere ved én enkel daglig dose enn ved flere doser per døgn. Nefrotoksisiteten uttrykkes som skade på proksimale tubuli. Hvis disse symptomene oppstår skal dosen justeres eller administrasjonen avbrytes. Ved nyresykdommer og når doseringen baseres på kreatininclearance, må også den til tider dårlige korrelasjonen mellom eliminasjon og kreatininclearance tas i betraktning.
Nevromuskulær påvirkning: Forsiktighet må utvises når tobramycin brukes hos pasienter med sykdommer knyttet til nevromuskulær overføring eller ved bruk av anestesi og/eller blokkere av nevromuskulær overføring.
Monitorering av elektrolytter: Kontroller kalsium-, magnesium-, og natriumkonsentrasjoner i blodet under behandling.
Inhalasjon:
Nyre-, hørsels-, balanse- eller sykdom knyttet til nevromuskulær overføring eller alvorlig aktiv hemoptyse: Forsiktighet må utvises hos pasienter som har kjent eller mistanke om å ha nyre-, hørsels-, balanse- eller sykdom knyttet til nevromuskulær overføring eller alvorlig aktiv hemoptyse. Ved inhalasjon anbefales det å kontrollere nyrefunksjon før oppstart av behandling og etter hver 6. fulle syklus. Hvis tinnitus forekommer og/eller hos pasienter med kjent risiko på grunn av tidligere, langvarig systemisk aminoglykosidbehandling, bør du vurdere en auditiv undersøkelse.
Bronkospasme: Tegn på bronkospasme kan indikere en allergisk reaksjon. Hvis det er mistanke om en allergisk reaksjon, bør behandling med tobramycin seponeres. Noen ganger kan administrasjon av en bronkodilatator før tobramycininhalasjon lindre syptomer på bronkospasme.
Tobramycin-inhalasjonsvæske er registrert for administrering med PariLCPlus-forstøver med tilhørende kompressor som kan generere en strøm på 4-6 liter/minutt og/eller et mottrykk på 110-217 kPa. Når du avviker fra den registrerte forstøveren i henhold til legens forskrivning, må den anbefalte dosen for aktuell forstøver brukes, og effektiviteten og sikkerheten bør overvåkes nøye. Når du bruker vibrerende mesh-forstøver for å forstøve tobramycin, er det kjent at masken kan tette seg, noe som kan resultere i en reduksjon av inhalasjonsdosen. Masken må derfor rengjøres nøye og byttes ut i god tid.
Følgende informasjon er hentet fra Norsk Legemiddelhåndbok:
Fra gruppeomtale om aminoglykosider:
Risiko for toksiske reaksjoner er størst hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, eldre (over 60 år) og dehydrerte som får høye doser og behandles over lang tid. Vær spesielt oppmerksom ved behandling av pasienter med stigende kreatinin. Stabilt redusert nyrefunksjon håndteres med dosereduksjon. Aminoglykosider kan forverre muskelsvakhet og bør brukes med forsiktighet hos pasienter med nevromuskulære lidelser som f.eks. myasthenia gravis, Parkinsons sykdom eller botulisme hos spedbarn. Informer anestesiavdeling før en operasjon hvis pasienten får et aminoglykosid.
Tobramycin til inhalasjon: Absorpsjonen av tobramycin etter inhalering er meget varierende. Midlet bør ikke gis til pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Nyrefunksjonsundersøkelse og audiologisk undersøkelse bør gjøres før behandling starter og etter minst hver sjette behandlingssyklus. Under pågående syklus med inhalasjon bør pasienten ikke få noe aminoglykosid parenteralt.
Resistens under pågående behandling kan forekomme, likeens overvekst av andre resistente mikrober, som Burkholderia cephacia, gjærsopp og Aspergillus. Pasienten bør derfor overvåkes mikrobiologisk.
Bronkospasme er den hyppigste bivirkningen; første dose skal alltid gis under oppsyn. Ved tegn på bronkospasme gis bronkodilaterende behandling.
Utvalg av legemidler med samme ATC-kode (ned til fjerde nivå). Indikasjoner/ bruksområder er ikke nødvendigvis like, og oversikten kan derfor IKKE anses som en bytteliste.
Andre aminoglykosider | ||
---|---|---|
Amikacin Macure, Arikayce Liposomal
|
J01GB06 | |
Gensumycin, Gentamicin B. Braun
|
J01GB03 |
Oppslagsverk som angir informasjon om konsentrasjonsmåling av legemidler:
NB! Oppslagsverkene angir ikke nødvendigvis målkonsentrasjoner for barn.