(Direkte importert fra Norsk Legemiddelhåndbok)
Azitromycin har en litt annen struktur enn de andre makrolidene, men regnes likevel med blant disse. I tillegg til effekt mot grampositive kokker har azitromycin også effekt mot en lang rekke gramnegative bakterier samt mot Listeria monocytogenes, Mycobacterium avium, Mycoplasma pneumoniae og hominis, Toxoplasma gondii, Chlamydia trachomatis, Chlamydophila pneumoniae, Treponema pallidum og Borrelia burgdorferi.

Generelt for makrolider: Makrolidene bindes til bakterienes ribosomer og hindrer proteinsyntesen. Makrolidene er bakteriostatiske overfor stafylokokker, men baktericide overfor streptokokker inkludert S. pneumoniae. Erytromycin var det første makrolidet på det norske markedet og er fortsatt det midlet som forskrives mest. Erfaringsgrunnlaget for bruk av erytromycin er derfor omfattende, mens det er mindre data tilgjengelig for spiramycin, klaritromycin og azitromycin. Midlene har mange felles trekk, men er likevel såpass forskjellige at de har fått noe ulike bruksområder. Særlig azitromycin, men også klaritromycin gir høye konsentrasjoner intracellulært, og disse midlene er derfor særlig anvendelige mot intracellulære mikrober. Midlene forsvinner noe hurtigere enn tetrasykliner fra miljøet og gir moderat økoskygge.

Antibakterielt spektrum, generelt for makrolider: Makrolidene virker vesentlig på grampositive kokker, men ikke enterokokker. God effekt mot visse mykoplasmaarter, klamydia, Bordetella, Rickettsia og Legionella. Utilstrekkelig klinisk dokumentasjon av effekt ved infeksjoner forårsaket av H. influenzae. Resistensutvikling forekommer relativt hyppig, og i de fleste tilfellene er det kryssresistens mellom makrolidene.