Egenskaper

Farmakokinetiske data spesifikke for barn

• Barn 6-12 år:
  • T_max etter faste over natt: Lisdeksamfetamin ca. 1 time. Deksamfetamin: ca. 3,8 timer, etter et fettrikt måltid; 4,7 timer.
  • Eliminering: 96% via urin.
  • T_1/2, ss: < 1 time (lisdeksamfetamin), 11 timer (deksamfetamin).

On- og off label status på doseringsanbefalinger i KOBLE

• Attention deficit hyperactivity disorder (ADHD):
  • Oralt: Elvanse kapsler, Balidax kapsler og Silarosa mikstur:
    • 6 år til 18 år: On-label.
  • Oralt: Aduvanz kapsler og Volidax kapsler:
    • 6 år til 18 år: Off-label (ingen doseringsanbefaling gis til barn i SPC til Aduvanz og Volidax).
  • Oralt: Vyvanse:
    • 6 år til 18 år: Uregistrert preparat.

Tilgjengelige preparater

Knusing og deling av tabletter, og åpning av kapsler.
Retningslinjen skal leses før bruk av Knuse- og delelisten

• Oslo Universitetssykehus retningslinje for «Tabletter og kapsler - knusing og deling»
• OUS: Knuse- og delelisten (ekstern søkeside. Søk på preparatnavn)

Håndtering av parenterale legemidler.
Det anbefales å lese bakgrunnsinformasjonen før bruk av blandekort.

Ingen informasjon er tilgjengelig.

Annen praktisk informasjon

• Miksturlisten (ekstern søkeside). Inneholder informasjon om bl.a. smak, innholdsstoffer, oppbevaring og holdbarhet.

• Angivelse av doser som salt: Alle doseringsanbefalingene nedenfor referer til lisdeksamfetamin i saltform, altså som lisdeksamfetamindimesilat.

Doseringer

Nedsatt nyrefunksjon hos barn > 3 måneder

Dosejustering ved nedsatt nyrefunksjon:

GFR 50-80 ml/min/1,73 m2

GFR 30-50 ml/min/1,73 m2

GFR 10-30 ml/min/1,73 m2

GFR < 10 ml/min/1,73 m2

Ved dialyse

Ytterligere dosereduksjon bør vurderes hos dialysepasienter [Preparatomtale for Elvanse]. 

Bivirkninger spesifikke for barn

• Svært vanlige (≥ 10%): Tap av appetitt, veksthemming og vektreduksjon (spesielt hos barn). Søvnløshet. Hodepine. Smerter i øvre del av magen (spesielt hos yngre barn).
• Vanlige (1-10%): Aggresjon (spesielt hos yngre barn), irritabilitet, nervøsitet, angst, depresjon (spesielt hos ungdommer), tics (spesielt hos yngre barn), labilitet. Svimmelhet, rastløshet, tremor, søvnighet. Takykardi, hjertebank. Dyspné. Diaré, forstoppelse. Kvalme, oppkast (spesielt hos barn). Hudutslett (spesielt hos yngre barn). Utmattelse. Feber (spesielt hos barn).
• Mindre vanlige (0,1-1%): Overfølsomhet. Taleforstyrrelser, dysfori, eufori, mani, dermatillomani, hallusinasjoner. Dyskinesi, dysgeusi. Mydriase, tåkesyn. Kardiomyopati. Urticaria. Raynauds fenomen.

I tillegg er anafylaktiske reaksjoner, angioødem, Stevens-Johnson syndrom, psykose, krampeanfall og eosinofil hepatitt rapportert.

Generelle bivirkninger

• Norsk legemiddelhåndbok per 21.1.2026:
  Fra gruppeomtale av metylfenidat og lisdeksamfetamin/deksamfetamin/amfetamin (Publisert: 29.04.2016, Sist endret: 16.01.2017):
  • De vanligste bivirkningene ved bruk av sentralstimulerende legemidler er oftest forbigående. Hyppigst forekommer nedsatt appetitt, hodepine, magesmerter og innsovningsvansker. Andre vanlige bivirkninger er angst, humørsvingninger, irritabilitet, hjertebank og lett økning av puls og blodtrykk. Hos noen kan bivirkningene minske ved dosereduksjon eller langsommere opptrapping i utprøvningsperioden, mens de hos noen kan medføre seponering.
  • Ved betydelig vekttap må dosen reduseres eller legemidlet seponeres. Utbrudd eller forverring av tics kan forekomme, men også bedring av tics sees. Ved alvorlig endring av tics eller stemningsleie som vedvarer, må legemidlet seponeres.
  • Skifte til depotpreparat kan hos noen minske bivirkningene. Bivirkninger kan variere mellom de to typene sentralstimulerende legemidler (metylfenidat/amfetamin) slik at bytte av preparat kan føre til mindre bivirkninger.
  • Priapisme (langvarige og smertefulle ereksjoner) er rapportert hos gutter og menn ved bruk av metylfenidat.

Advarsler og forsiktighetsregler spesifikt for bruk hos barn

• Veksthemming: Høyde, vekt og appetitt bør registreres hos barn før oppstart og deretter minst hver 6. måned. Hvis vekst og vektøkning er mindre enn forventet, avbryt behandlingen om nødvendig.
• Blodtrykk og hjertefrekvens (puls): Bør registreres i et persentilskjema før oppstart, ved hver dosejustering, og minst hver 6. måned.
• Psykiatriske lidelser: Dokumenteres før oppstart. Utvikling av de novo eller forverring av underliggende psykiatriske lidelser bør følges opp ved hver dosejustering, og deretter minst hver 6. måned og ved hver konsultasjon.
• Feil- og misbruk: Pasienter bør også overvåkes for risiko for avvikende bruk/feilbruk og misbruk av lisdeksamfetamin.
• Re-evaluering av behandlingsnytte: Bør foretas minst årlig, og behandlingsfrie perioder (fortrinnsvis i skoleferier) bør vurderes forsøkt.
  [SPC Elvanse]

Generelle advarsler og forsiktighetsregler

• Norsk legemiddelhåndbok per 21.1.2026:
  Fra gruppeomtale av metylfenidat og lisdeksamfetamin/deksamfetamin/amfetamin (Publisert: 29.04.2016, REvidert: 13.02.2026):
  • Forsiktighetsregler:

    • Før oppstart av behandling med sentralstimulerende legemidler anbefales grundig anamnese (inkludert familieanamnese med vekt på hjertelidelser, plutselig uforklarlig død eller arytmier) og legeundersøkelse med vurdering av generell helsestatus. Undersøkelse inkluderer høyde, vekt, puls, blodtrykk og auskultasjon av hjertet. Ved mistanke om underliggende hjerte/karlidelse eller arvelig risiko for plutselig hjertedød anbefales videre utredning for vurdering av eventuell kontraindikasjon for behandling med sentralstimulerende midler. Barnekardiologisk vurdering vil være aktuelt i slike tilfeller. Foreliggende forskning tyder på at risikoen for alvorlig vaskulær sykdom/død på grunn av sentralstimulerende midler i vanlige doser er svært liten hos hjertefriske.

    • Ved kjent epilepsi anbefales det at pasienten er stabil på antiepileptisk behandling før oppstart med sentralstimulerende legemidler vurderes. Ved samtidig stoffskiftelidelser anbefales stabil behandling før oppstart med sentralstimulerende legemidler vurderes. Samarbeid med barnelege eller annen relevant spesialist anbefales ved slike samtidige lidelser. 

    • Ved legemiddelbehandling for ADHD ved samtidig autismespekterlidelse er det de samme vurderinger som ligger til grunn før oppstart, men i denne gruppen er mange spesielt følsomme for bivirkninger. Ved samtidig autisme er det derfor ekstra viktig å starte med lave doser og trappe opp forsiktig i utprøvingsfasen. Det kan også være utfordrende å vurdere effekt og bivirkninger i denne gruppen grunnet kommunikasjonsvansker.  

    • Legemiddelbehandling ved ADHD med samtidig ruslidelse innebærer spesielle utfordringer. Oppstart av legemiddelbehandling bør i slike tilfeller følges opp av spesialist i team med spesiell kompetanse på både ruslidelser og psykiske lidelser. ADHD-symptomer kan behandles medikamentelt selv om det foreligger en samtidig rusmiddelavhengighet, men legemidler forskrives som hovedregel ikke ved aktiv rusbruk. Dersom dette likevel er aktuelt og vurderes forsvarlig bør andre midler enn sentralstimulerende velges (atomoksetin kan være aktuelt). Ved valg av legemiddel bør man i alle tilfeller være oppmerksom på ruspotensiale og derfor unngå kortvirkende preparater. Risikofaktorer relatert til miljøet rundt pasienten bør også vurderes før oppstart og under behandlingen. Ved behandling med legemidler for ADHD anbefales stabilisering og behandling av rusmiddelavhengigheten først. Psykososial behandling kan bidra til å gjøre medikamentell behandling mulig. For svært mange med ruslidelse og samtidig ADHD vil behandling av ADHD-symptomer gi bedre prognose. 

    • For utfyllende informasjon om behandling av ADHD ved samtidig ruslidelse, se Nettressurser.

  • Kontroll og oppfølging:

    • Vurdering av indikasjon for ADHD-medisinering og oppstart av utprøvingsfase gjennomføres av lege med spesialitet i barne- og ungdomspsykiatri, pediatri, nevrologi eller psykiatri, eventuelt lege i spesialisering under veiledning av spesialist. En utprøvingsfase med gradvis doseøkning under jevnlig oppfølging og vurdering av effekt og bivirkninger anbefales. 

    • Kontroller den første tiden etter oppstart bør inkludere vekt, puls, blodtrykk og hos barn og unge i vekst også høyde. Utvikling anbefales fulgt med persentilskjema. Etter at tilstanden er stabilisert og det er konkludert med anbefalt vedlikeholdsdose, er det med unntak av noen få helseforetak rutine å overføre ansvar for videre oppfølging til fastlegen. 

    • Ved langtidsbehandling vil oppfølging i de aller fleste tilfeller ivaretas av fastlegen. Det anbefales jevnlige kontroller med vurdering av effekt og bivirkninger, minimum halvårlig det første året, senere minimum årlig. Det er viktig med en god overføring fra spesialisthelsetjeneste til fastlege, som senere bør kunne henvende seg til spesialisthelsetjenesten for rådføring under oppfølgingen. Det kan være behov for å justere dose, revurdere valg av legemiddel og vurdere ev. bivirkninger. 

    • Alle kontroller bør omfatte somatisk undersøkelse med måling av blodtrykk, puls, vekt, og hos barn og unge også høyde. Høyde og vekt er spesielt viktig hos barn og unge i vekst, og det anbefales bruk av percentilskjema for å oppdage vekstavvik. Blodprøver kan tas kun ved behov. Fastlegen må samarbeide med andre kommunale samarbeidsinstanser som skolehelsetjenesten og PPT, f.eks. gjennom deltagelse i ansvarsgruppe der det er aktuelt. For voksne vil samarbeid med NAV være aktuelt.

    • Behov for behandlingspauser bør vurderes spesielt hos barn og unge, f.eks. en gang årlig. En hensikt med behandlingspauser vil være å undersøke om barnet/ungdommen fortsatt har behov for behandling med legemidler, og slike pauser legges da gjerne til vanlig hverdag med skole. Ofte vil uteglemte doser gi en pekepinn om fortsatt virkning. En annen hensikt kan være pauser fra bivirkninger som redusert matlyst, der medisinfrie perioder kan bidra til at barn eller ungdom får hentet inn vekt og vekst. Slike medisinpauser legges gjerne heller til ferie og/eller helger. Det er også en mulighet for at medisinfrie perioder bidrar til å opprettholde god effekt av medisinering over tid, og medisinpauser anbefales derfor også av den grunn. Behandlingspauser vil også være nyttig for mange voksne under langtidsbehandling. Noen opplever at behov for medisinering varierer i ulike faser av livet, og kan med fordel være uten medisinering i perioder, men starte behandling igjen når behov. En fleksibel tilnærming med behandling som tilpasses den enkelte anbefales. Ved behandlingspauser utover en uke vil de fleste ha behov for lavere dose og opptrapping over noen dager til uker ved reoppstart, for å minimere opplevde bivirkninger.

    • Det er viktig å være oppmerksom på at mange unge faller ut av behandlingen i de kritiske årene fra ungdom til voksen alder (16-20 år) til tross for god effekt av medisinering, og dermed mister et viktig behandlingstilbud i en utfordrende overgangsfase i livet. Ansvarlig lege bør derfor sørge for kontinuitet av behandlingen i denne fasen så langt det er mulig, og adressere bivirkninger eller andre forhold som bidrar til å redusere etterlevelse. Mange unge vil også få endret behov for medisinering og virketid ettersom de modnes, og vil da kunne ha nytte av å endre medikament. Fastlegen kan endre dosering ved behov (for eksempel ved vekst) eller skifte mellom preparat som har samme virkestoff, forutsatt god kjennskap til aktuelle preparater. Ved behov for å skifte mellom ulike legemiddelgrupper bør fastlegen som hovedregel konsultere spesialist. I noen tilfeller vil det være aktuelt å rehenvise for slike vurderinger. 

  • Nettressurser:
    • Kap 2.4 Nasjonalfaglig retningslinje for utredning og behandling av ADHD (helsedirektoratet): Legemiddelbehandling av ADHD/ Hyperkinetisk forstyrrelse - Helsedirektoratet.
    • Kap «ADHD og rus: Medikamentell Behandling» i Lommerus, en metodebok utarbeidet ved Haukeland universitetssykehus: Metodebok.

Interaksjoner

• Nervesystemet
• Psykoanaleptika

Psykostimulantia, midler ved ADHD og nootropika

Utvalg av legemidler med samme ATC-kode (ned til fjerde nivå). Indikasjoner/ bruksområder er ikke nødvendigvis like, og oversikten kan derfor IKKE anses som en bytteliste.

Referanser

1. Shire Pharmaceutical Contracts Ltd., SmPC, Elvanse 20/30/40/50/60/70 mg Hartkapseln (93471.00.00), 12/17
2. Shire Pharmaceuticals Ireland Limited, SmPC Elvanse (RVG 124498) 10-05-2019, www.geneesmiddeleninformatiebank.nl

Oppdateringer

Konsentrasjonsmåling

Overdose

Ved mistanke om forgiftning vurder å ta kontakt med Giftinformasjonen (22 59 13 00, døgnåpent).
Informasjon fra Giftinformasjonen i Norsk Legemiddelhåndbok per 11.03.25 (Oppdatert: 12.10.2023):

• Lisdeksamfetamin:
  • Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Barn: < 20 mg forventes ingen eller lette symptomer.
  • Klinikk og behandling: Lisdeksamfetamin er et prodrug til deksamfetamin og har samme klinikk og behandling som amfetamin. Se Sentralt virkende sympatomimetika, N06B A. G12.5.4 Deksamfetamin
• Deksamfetamin:
  • Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Deksamfetamin (rent høyredreiende isomer) er mer toksisk enn racemisk amfetamin (teoretisk ca. 1,5 gang mer toksisk), men individuell følsomhet er betydelig.
    • Barn: < 7 mg forventes ingen eller lette symptomer.
  • Klinikk og behandling: Se G12.5.19 Sentraltvirkende sympatomimetika og  G12.5.1 Amfetamin
• Sentraltvirkende sympatomimetika:
  • Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene.
  • Klinikk for gruppen: Symptomer fra hjerte- og karsystemet og CNS dominerer, men nesten alle organer kan bli påvirket.
    • Ved lett til moderat forgiftning: Irritabilitet, uro, rastløshet, søvnproblemer, mydriasis, hyperventilasjon, økt kroppstemperatur, skjelvinger, svimmelhet og hyperrefleksi. Hypertensjon og takykardi. Agitasjon, angst, panikk, forvirring, hallusinasjoner, psykose og delirium.
    • Ved alvorlig forgiftning: Hypertermi (> 40 °C), koma, kramper, rabdomyolyse, metabolsk acidose og nyresvikt. CNS- og respirasjonsdepresjon. Uttalt hypertensjon og takykardi (men også hypotensjon), arytmier, DIC, sirkulasjonskollaps og multiorgansvikt. Eksitert delirium. Hjerneblødning og hjerteinfarkt kan oppstå.
      Symptomer opptrer ofte innen 1–2 timer etter eksponering, senere ved depottabletter.
  • Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Følg EKG. Symptomer fra CNS, sirkulasjon og respirasjon stabiliseres. Viktig med rask (ekstern) avkjøling ved høy kroppstemperatur. Unngå vanlige antipyretika. Rehydrering. Diazepam i.v. mot uro/agitasjon på vid indikasjon (beskytter også mot hypertemi og hjerte- og sirkulasjonseffektene), og store doser diazepam kan bli nødvendig. Øvrig symptomatisk behandling. Vurder betablokkere ved behandlingstrengende takykardi, men bruk med forsiktighet. Lav terskel for kontakt med Giftinformasjonen. Finnes egne retningslinjer for oppfølging/behandling av «body packers», kontakt Giftinformasjonen.
• Amfetamin:
  • Toksisitet: Individuell følsomhet og toleranseutvikling gjør det vanskelig å angi toksiske og letale amfetamindoser. Alvorlig reaksjon selv ved lave doser kan ikke utelukkes.
    • Barn (illegalt amfetamin): Anbefaler lav terskel for sykehus blant annet pga. uforutsigbar potens.
    • Barn (legemiddel): <10 mg forventer ingen eller lette symptomer.
    • Voksne: Den kliniske tilstanden er av størst betydning for å vurdere om pasienten skal til legevakt/sykehus. Letale forgiftninger er beskrevet hos voksne fra rundt 100–120 mg ren amfetamin, men brukere kan tolerere vesentlig større doser uten betydelige symptomer.
  • Klinikk og behandling: Se G12.5.19 Sentraltvirkende sympatomimetika.