Direkte importert fra Norsk legemiddelhåndbok, fra gruppeomtale av sterke opioidagonister:
Morfin, oksykodon, hydromorfon, ketobemidon, petidin, metadon, tapentadol, fentanyl depotplaster brukes som analgetika; fentanyl til injeksjon, alfentanil, remifentanil og sufentanil brukes mest i forbindelse med anestesi, se Opioider i anestesien (nedenfor). Morfin bør være førstevalg ved behov for et parenteralt sterktvirkende analgetikum. Ved nedsatt nyrefunksjon skilles aktive metabolitter (morfin-6-glukuronid) langsommere ut, effekten varer lenger og tegn på morfin-overdosering kan oppstå (sedasjon, respirasjonsstans, hallusinasjoner, rykninger, hyperalgesi). Morfin kan brukes ved nyresvikt, men ved tegn på opphopning av metabolitter, bør man bytte til oksykodon. Ved vedvarende smertetilstander hos pasienter med dårlig livsprognose brukes helst peroralt depotpreparat av morfin eller andre sterke opioider som oksykodon. Det er ikke holdepunkter for at ett opioid er bedre enn de øvrige, men det er dokumentasjon for at man ved dårlig balanse mellom effekt og bivirkninger av ett opioid, kan ha nytte av å forsøke et annet. Petidin egner seg ikke til langvarig behandling pga. metabolitten norpetidin som har lang halveringstid og kan gi kramper og dysfori.
Fentanyl er et opioid som er 100 ganger mer potent enn morfin. Det har vært på markedet siden 1960-tallet som injeksjonspreparat for bruk i anestesien. Fentanyl finnes også som depotplaster for bruk som analgetikum ved kronisk smerte (spesielt hos kreftpasienter). Fordi man har en rimelig jevn frigjøring av analgetikum, får man en jevnere effekt. Fentanyl depotplaster kan brukes for stabile smertetilstander, men er mindre egnet for vanskelig håndterbar smerte. Fentanyl plaster kan være et godt alternativ hos kreftpasienter i de tilfellene pasienten har god smertelindring av morfin, men ikke ønsker å ta tabletter, eller har problemer med peroral tilførsel. Fentanyl finnes også for nasal og oral transmucosal administrasjon ved gjennombruddssmerte hos kreftpasienter. Fentanyl, sufenatyl, alfentanil og remifentanil brukes hovedsakelig i forbindelse med anestesi, på intensivavdelinger og i akuttmedisinske sammenhenger. Fentanyl og sufentanil brukes også til epidural og intratekal smertelindring.
Alle opioidene har sterkt varierende biologisk tilgjengelighet etter peroral tilførsel pga. førstepassasjemetabolisme i leveren. Ved regelmessig og individuelt tilpasset peroral dose oppnås likevel tilstrekkelig effekt ved mange typer smerter. Morfin gir mindre risiko for uønsket akkumulasjon enn metadon pga. kortere og mer konstant plasmahalveringstid.
Fra gruppeomtale av Opioider i anestesien:
Binding av opioider til reseptorer i hjerne og ryggmarg gir analgesi. Aktivering av opioidreseptorene gir i tillegg doseavhengig respirasjonsdepresjon, sedasjon og iblant kvalme og kløe. Opioider kan administreres sublingvalt, peroralt, intranasalt, rektalt, transdermalt, intramuskulært, intravenøst, epiduralt eller spinalt. Opioidene som i dag brukes til anestesi (fentanyl, sufentanil, alfentanil, remifentanil), er ulike mht. farmakokinetiske egenskaper, analgetisk potens, anslagstid, virketid, eliminasjon og påvirkning av andre organsystemer.
I små doser (f.eks. fentanyl intravenøst 0,5-2,0 μg/kg kroppsvekt) gir opioidene analgesi og sedasjon som gjør det mulig å gjennomføre ellers ubehagelige undersøkelser og mindre inngrep med spontanventilerende, koopererende pasient. Opioidene er ofte et nyttig supplement ved bruk av lokalanestetika (se Postoperativ fase (Norsk legemiddelhåndbok)). Ved begynnende respirasjonsdepresjon, som ved opioider typisk fremtrer med redusert respirasjonsfrekvens under 8-10 ganger per minutt, kan pasienten puste på kommando. Denne teknikken krever nøye overvåking og ventilasjonsberedskap.
Ved innledning av generell anestesi gis ofte en bolusdose opioid (f.eks. fentanyl 1-3 μg/kg ved store inngrep eller remifentanyl infusjon) etterfulgt av tiopental eller propofol og ev. en nevromuskulær blokker. Vedlikehold av anestesien sikres med et potent inhalasjonsanestetikum eller propofolinfusjon, ev. lystgass, samt opioid i intermitterende bolus (fentanyl, sufentanil, alfentanil) eller infusjon (remifentanil, alfentanil), samt ev. nevromuskulær blokker.
Følgende farmakokinetiske parametere er beskrevet (preparatomtale):
Alder: | Cl (ml/kg/min) | Vd (ss) (L/kg) | Beta t½ (time) |
Nyfødte, PA 1-26 dager | 3.4 - 58.7 | 1.3 - 30.3 | 1,3 - 15,9 |
Nyfødte, PA 48-71 dager | 21,9 - 32,3 | 6,0-9,5 | 3.1-15.5 |
Barn 3,17 ± 0,68 år | 11,5 ± 4,19 | 3,06 ± 1,02 | 4,1 ± 1,3 |
Barn 12 ± 1,73 år | 7,05 ± 1,24 | 1,92 ± 1,04 | 3,5 ± 1,2 |
* Clearance og steady state distribusjonsvolum er normalisert i forhold til kroppsvekt.
Ikke vurdert.
Ingen informasjon er tilgjengelig.
Ingen informasjon er tilgjengelig.
Smerter |
---|
|
GFR ≥10 ml/min/1,73 m2: Dosejustering er ikke nødvendig.
GFR <10 ml/min/1,73 m2: Ingen generelle anbefalinger kan gis.
Ved seponering av langvarige infusjoner med fentanyl, har man hos barn sett bevegelsesforstyrrelser, overfølsomhet for stimuli og abstinenssyndrom.
Direkte importert fra Norsk legemiddelhåndbok, fra gruppeomtale av sterke opioidagonister:
Kvalme og brekninger, særlig hvis pasienten er oppegående. Kvalmen er ofte situasjonsbetinget og mindre uttalt ved adekvat smertelindring. Døsighet forekommer for alle preparatene. Ketobemidon (og den mulig spasmolytiske, antikolinerge komponenten i Ketogan – difenyldimetylaminobuten) og petidin kan gi mer munntørrhet enn morfin. Alle opioidene i denne gruppen gir tilnærmet samme respirasjonsdepresjon i ekvianalgetiske doser. Obstipasjon og økt tonus i glatt muskulatur er mest uttalt for morfin. Eufori, miose, urinretensjon, svekket hosterefleks.
Direkte importert fra Norsk legemiddelhåndbok, fra gruppeomtale av sterke opioidagonister:
Respirasjonsdepresjon. Akutt forgiftning og/eller overdosering med alkohol, hypnotika (benzodiazepiner), sentraltvirkende analgetika, opioider, psykofarmaka eller andre stoffer med virkning på CNS. Skal ikke gis til pasienter som får MAO-hemmere eller som har fått det de siste 2 ukene.
Plasmakonsentrasjonen av fentanyl kan øke ved bruk av kraftige CYP3A4-hemmere som erytromycin, ketokonazol, itrakonazol, flukonazol eller ritonavir.
Toraksrigiditet kan forekomme hos barn under 2 år på lave doser med fentanyl. Nyfødte har ingen clearance av fentanyl de første 0-4 levedøgnene. Forsiktig (lav) dosering er indisert den første uken etter fødsel, særlig hos premature nyfødte med gestasjonsalder < 32 uker.
Gjentatt administrasjon med korte intervaller over lengre perioder kan føre til utvikling av abstinenssyndrom etter avsluttet behandling (SPC).
Direkte importert fra Norsk legemiddelhåndbok, fra gruppeomtale av sterke opioidagonister:
Opioiddosene må reduseres ved høy alder og/eller nedsatt allmenntilstand. Alle opioidanalgetika kan gi abstinenssymptomer etter regelmessig eller stadig gjentatt bruk i mer enn ca. 10–14 døgn. Må derfor seponeres gradvis (10–20 % reduksjon ved hver dosereduksjon). Rusvirkning og abstinensubehag kan føre til misbruk. Opioidene er klassifisert som spesielt trafikkfarlige, men ved langtidsbruk med konstant dose av «depot»-tabletter eller plaster, er trygg bilkjøring mulig dersom pasienten føler seg uthvilt og opplagt, ikke tar sedativa eller alkohol i tillegg, og dersom pasientens lege vurderer bilkjøring som nødvendig for pasientens livskvalitet og i samråd med pasienten vurderer dette trygt. Stor forsiktighet ved intrakraniell trykkstigning og spontanrespirasjon, alvorlig obstruktiv lungesykdom, cor pulmonale. I slike situasjoner bør man titrere seg frem med mindre intravenøse doser inntil ønsket effekt. Forsiktighet med petidin og morfin ved nyresvikt pga. fare for akkumulering av norpetidin (epileptogent) og aktive morfinmetabolitter og økende bivirkninger (delvis sentrale antikolinerge som økende søvnighet/bevisstløshet, motorisk uro/myoklone rykninger (NB: Ikke epileptiske kramper), uklarhet, deliriøse symptom (før bevisstløshet)). Morfins aktive metabolitt, morfin-6-glukuronid, utskilles også renalt og har lang halveringstid. Vil akkumuleres ved langvarig bruk hos pasienter med alvorlig nyresvikt. Ingen forutsigbar relasjon mellom blodkonsentrasjon av morfin og analgetisk respons. Minimum effektiv konsentrasjon vil variere, særlig ved tidligere behandling med potente opioidagonister. Risiko for serotonergt syndrom ved samtidig bruk av fentanyl og serotonerge legemidler (SSRI, SNRI, MAO-hemmere). Ved langvarige smerter som ikke skyldes terminal sykdom, skal opioider som regel ikke benyttes.
Fra fentanylomtale: Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2014) om potensialet for livstruende skader fra utilsiktet eksponering for transdermalt fentanyl (depotplaster).
Utvalg av legemidler med samme ATC-kode (ned til fjerde nivå). Indikasjoner/ bruksområder er ikke nødvendigvis like, og oversikten kan derfor IKKE anses som en bytteliste.
Halogenerte hydrokarboner | ||
---|---|---|
Isofluran Baxter, Sedaconda
|
N01AB06 | |
Sevofluran Baxter, Sevorane
|
N01AB08 |
Barbiturater, usammensatte | ||
---|---|---|
Pentocur, Tiopental Life Medical
|
N01AF03 |
Opioidanestetika | ||
---|---|---|
Remifentanil hameln, Ultiva
|
N01AH06 | |
Dzuveo, Sufenta, Sufentanil hameln
|
N01AH03 |
Andre generelle anestetika | ||
---|---|---|
Etomidat-Lipuro, Hypnomidate
|
N01AX07 | |
Diprivan, Profast, Propofol-Lipuro, Propolipid
|
N01AX10 |